7 raske: Nora Sveaass

En serie spørsmål til nordmenn og -kvinner som bor, er innom eller på gjennomfart i Sveits.

Hun er en ganske engasjert psykolog som liker å ta faget nye veier og delta i en del sammenhenger der hun må strekke seg litt ekstra – samtidig som har hun stor tro på betydningen av et psykologisk perspektiv og erfaringsbakgrunn innen det hun setter høyest, nemlig menneskerettighetsarbeid. Nora har alltid likt seg i sammenhenger der hun møter mennesker fra ulike deler av verden. Det kan nok ha sammenheng med at hun tilbragte store deler av barn- og ungdomsår i Brasil der hennes far arbeidet i nesten 30 år, og der hun gikk på internasjonal skole. Samtidig elsker hun norsk natur, særlig begeistret for å ligge i båt langs sørlandskysten og fiske – og lage fiskemåltider etterpå til familie og venner. Hun er gift, har en sønn og to bonusdøtre, er musikkglad og føler seg privilegert som har fått arbeide med saker som hun brenner for og som kanskje kan gjøre en bitte liten forskjell.

Nå er jeg der som medlem av FNs underkomitee for forebygging av tortur, som er etablert i forbindelse med tilleggsprotokollen til Torturkonvensjonen. Det som ble så spennende for meg var at jeg ble valgt inn i underkomiteen etter 8 år i Tortur komiteen – og har dermed fått arbeide med dette viktige og dystre tema fra ulike perspektiver i FN systemet. Men har tidligere vært ansatt som hjelper på gamlehjem for eldre og blinde i Ecublens, ikke langt fra Lausanne, og vært student i Zürich –men dette var i studietiden og nå ca 45 år siden.

Min «daytime job» som det heter i dag er på Universitetet i Oslo, ved Psykologisk Institutt der jeg underviser studenter som om kort tid blir ferdigutdannede psykologer. Jeg har i hovedsak vært opptatt av psykologisk arbeid med flyktninger, mye av tiden har jeg vært klinisk psykolog, og dermed er min oppmerksomhet knyttet til dette med flukt, tap og traumer, i særdeleshet tortur. På UiO underviser jeg i familieterapi og arbeid i førstelinjetjenesten. Viktige områder.

Så jeg legger stor vekt på å formidle kunnskap om og forståelse av menneskerettigheter og psykologi, og forsker og skriver mye om dette. I fjor skrev jeg, sammen med Elisabeth Gording Stang, en bok, «Hva skal vi med menneskerettigheter?» som var skrevet med tanke på helse og sosialpersonell. Jeg tok også i sin tid initiativ til å etablere et menneskerettighetsutvalg i Norsk Psykologforening, som jeg stadig leder. Utover dette tar jo FN arbeidet mye tid. Komiteen jeg nå er medlem av har tre ukelange møter i Geneve hvert år – men den viktigste del av jobben er besøk i feltet – det vil si besøk i de land som har ratifisert OPCAT og til steder der mennesker er frihetsberøvet, det vil si, fengsler, sykehus, interneringssteder for flyktninger osv. Ofte veldig tøffe forhold og en kommer nært på mange tragiske skjebner. Og dette gir vi tilbakemelding om til statene, og følger opp med rapporter og kontakt. Vi tror det nytter å gjøre dette – og stadig flere land slutter opp om konvensjonen, nå sist Australia.

Urettferdighet og undertrykking gjør meg sint og fortvilet. Likeledes likegyldighet til det som skjer rundt oss. Så vil jeg ta med sløsing, meningsløst forbruk og velstandslands kasting av mat og helt brukbare saker og ting. Det er noen gap i verden som er utrolig provoserende – og blindhet for dette og manglende vilje til å gjøre noe mer det, synes jeg er utrolig provoserende. Tilslutt – og helt diskret – verdensledere som sier tøvete ting om livsviktige saker, gjør meg søvnløs.

Dyrker urter hjemme på gården på Modum, leser noen av de bøkene jeg ikke har fått lest men som ligger klart til lesing i store hauger. Håper også jeg er farmor (er i dag lykkelig bonusmormor til 4). Kommer neppe til å legge menneskerettighetsarbeid fra meg og håper både å kunne veilede studenter og forskere, skrive og snakke om dette tema.

Fattigdom og matmangel ødelegger livene til så alt for mange, og hindrer barn en god utvikling og hindrer voksne i å kunne leve alminnelige liv og bruke sine potensialer. Til tross for mange og viktige tiltak for å sloss mot verdens fattigdom, er det ennå svært langt igjen. Avstanden mellom rik og fattig er for stor – og i dag vet vi at de som sliter mest med fattigdom og sult vet mye om de store forskjellene – og de vet også ofte at de har rettigheter men erfarer ikke dette i praksis. Dette kan føre til håpløshet, apati men også til sinne og protest. Vi fortsette å gjøre noe med og styrke innsatsen og viljen til å bekjempe fattigdom og store sosiale forskjeller.

Utrolig vakkert, et land som er veldig internasjonalt og veldig lokalt på samme tid og med svært dårlig havutsikt.