Der såg han fjelli stigande, sang Åsmund Olavson Vinje

Hvis fjellene hadde skrevet
Med de grønne trærne sine
I lange grusbelagte setninger
Med sylspisse ord
Og stupbratte kommaer
Hadde vi hatt en kunnskap fra grunnen
Full av fossende fall
Av svimlende framspring

Fjellene skriver
Med de spisse grønne trærne sine
Dyppet i svartblanke fjellvann
Skriver ord som
Ruller nedover skråningene
Skriver hvislende setninger
I snøskred
Som drønner hardt
Mot de åpne ørene våre
Som får oss til å lytte og se
Men vi forstår ingenting av teksten
Selv om grammatikken er isklar og vakkert meislet
Selv om vi ser at de klamrer seg til røttene sine.

Fjellene skrev til oss til alle tider, i alle tider
I store, drønnende klipper
I brusende, ville fossefall
I knuste trær slengt nedover sidene
Med sprikende røtter
Fjellene skrev til oss på alle språk
Side på side
Men vi leste ikke teksten
Vi vendte ryggen til
Da vi gikk nedover
Selv da fjellene gjorde seg vakre
Og lokket oss til seg
Var vi like blinde
Og så bare skjønnheten
– Så Vinje skriften?

Av Rigmor B, 2010

Foto: Pierre B.