Over 30 timer  på sykkelsetet!

Ultrasykling er kanskje ikke en sport folk flest kjenner til. For norske Jarle Steffensen (54), bosatt rett utenfor Zurich, er dette hans store hobby i sommerhalvåret. Nylig tok han sølv i Europamesterskapet i ultrasykling, som ble arrangert i Italia. Rittet var 775 km langt med 11500 høydemeter. Det blir kjørt uten pauser, og Jarle brukte 32 timer og 50 minutter. Med seg hadde han et følgeteam i bil på fire personer som sørget for mat og drikke, klær og annet nødvendig utstyr. „Takket være teamet mitt kunne jeg være så å si i permanent bevegelse gjennom de 33 timene.“

-Hvordan kommer man på tanken om å gjøre noe så sprøtt?
„For meg ligger utfordringen i å finne sine personlige grenser, både de fysiske og de mentale. Jeg har alltid vært glad i å sykle og var ganske aktiv i ungdomstiden. Det fine med ultrasykling er at det er en kamp mot seg selv og ikke mot andre. I kortere ritt kan man jobbe mer taktisk for å vinne over andre. I ultrasykling handler det hovedsaklig om å forbedre seg selv og gi sitt ytterste.„ Også ser man jo mye spennende og fin natur underveis”

-Er ultrasykling noe lignende „Styrkeprøven“ (Trondheim-Oslo)?
„Nja. Den store forskjellen er at man i ultrasykling må ha minst 100 meters avstand mellom deltakerne. I tillegg er det navigasjonen. Ruten i ultrasykkelrtitt er ikke markert, så man er avhengig av egen årvåkenhet og navigasjonssupport fra teamet. Egentlig er ultrasykling etter min mening et teamarbeid hvor jeg har den letteste jobben. Jeg skal bare sykle, mens teamet mitt må sørge for riktig rutevalg, fiksing av tekniske problemer, mat og drikke og bytting av klær for natt og dag, samt alle uforutsette problemer som kan dukke opp.”

-Hva er den største utfordringen? Sår rumpe eller at du sovner på sykkelsetet?
„ Søvnmangelen er faktisk ikke noe stort problem før etter 48timer. Det er utrolig hvordan kroppen og hodet “skrur av” alle uvesentlige funktioner, samtidigt som man kann fokusere på det viktige. Man blir automatisk mer våken nå det er trafikk eller nedoverbakker. Jeg har aldri sovnet på sykkelen. Men, desto lenger ut i rittet man kommer, jo mer er det som gjør seg bemerkbart. Nakke, rumpe og føtter er kanskje mest utsatt. Men det vanskeligste er egentlig det mentale: Å overvinne følelsen av at man ikke klarer mer. Det spennende er at når hjernen sier at det ikke går lenger, har kroppen faktisk kanskje 50 % mer å gå på. Så lenge du vet hvorfor du gjør det, er du i stand til å fortsette. Dette har vært en nyttig lære for meg også i dagliglivet, nettop det å bli bevisst på hvorfor man gjør en ting, og at man har uante reserver i kroppen”

-Hva kreves av forberedelser til et ultrasykkelritt?
“Det kreves en god del tid på forberedeleser. Jeg trener ca. 700 timer i året,  noes om blir et snitt på ca. 13-14 timer i uken. Om vinteren er det mindre sykling, men da blir det mer allsidig trening, som langrenn, alpint og litt innebandy da.  Om våren og sommeren intensiveres syklingen og på treningsleire blir det opp til 40 timer pr uke. I tillegg til det fysiske, må man finne egne metoder for å overvinne mentaler barrierer. Noe av kunsten er å kunne dele opp store, nesten umulige oppgaver i mindre, overvinnelige”

“Det korte svaret er: Det er ikke lett, og det trengs mye koordinasjon. Selv har jeg voksne barn som kanskje synes det er ok at jeg er borte av og til! Så det gjør det litt lettere enn om de hadde vært på barneskolen eller in ungdomsalderen.  Også jeg har en arbeidsgiver, Netcloud AG, som er utrolig sjenerøs og fleksibel i forhold til arbeidstid, hjemmekontor og lignende”

“Nøkkelen er i ultrasykling som i resten av livet: Du må vite hva du vil oppnå (ha mål) , Du må forberede deg (trene/øve). Du må vite hvorfor du gjør det (ha motivasjon)”