Den norske kunstmaleren Arne Borring stilte opp til intervju med Norgesklubben i hjemmet sitt i utkanten av Genève en regntung lørdag i januar. Det ble en spennende samtale som strakte seg fra barndomsminner via digital kunst til autensitet og annerledeshet.
Det blei tidlig klart for Arne at han ville bli kunstmaler. Allerede som barn var han oppslukt av å male og som 12-åring bestemte han seg for å lære seg å male, inspirert av maleren Hans Borch Breien som Arne med familie tilbragte hans barndoms somre sammen med. Etter en heller uvanlig karriere, debuterte Breien som maler etter fylte 60 år, og tiden sammen med han gjorde unge Arne betatt av annerledesheten og alle mulighetene som lå foran han. Så han begynte å male og deretter å tegne. Først på egenhånd, deretter på tegnelinjen på Oslo husflids-skole og videre på Statens kunstakademi. Etter noen perioder som musiker og håndverker har Arne malt på fulltid siden 1992.
Solsikkeåker under Jura
Men hvordan blir man egentlig kunstmaler; hvor mye kan læres og hvordan utvikler man det talentet man har fått tildelt? Det er vanskelig, sier Arne, det handler aller mest om hardt arbeid. Man må være villig til å stå i det, godta at de fleste arbeidsdager består av å ikke få til noe, men likevel være så ivrig etter å få det til at man prøver igjen og igjen med det ultimate håpet om å en dag lage et verk som virkelig blir stående.
Motivene til bildene sine finner Arne i naturen. Og til tross for at de dermed finnes omtrent overalt, går det likevel mye tid med til å lete etter nye landskaper. Noen ganger ligger de utenfor stue-vinduet og andre ganger må han langt av gårde. Enkelte ganger er det av praktiske grunner umulig å male det landskapet man har kjørt så langt for å finne. Selve inspirasjonen ligger ganske enkelt i at landskapet gir muligheten til å lage et bilde der. De siste månedene har Arne latt seg inspirere av landskaper i og rundt Genève: Genfer-sjøen med sin lett gjenkjennelige «Jet d’eau», blomster-enger i landlige omgivelser i nærliggende Ferney-Voltaire og fjellkjeden Jura, som strekker seg gjennom hele Sveits.
Solnedgang over Jura (uferding)
De fleste bildene er olje-malerier men Arne maler også en del pasteller og er blant annet signaturmedlem av Pastel Society of America. Noen portretter har det også blitt med årene, og dette er noe som han planlegger å jobbe mer med i fremtiden.
Tidligere het det seg at den kunstneriske løpebanen vanskelig lot seg tilpasse et A4 liv med lite plass for individualitet og blei derfor valgt av mennesker som på en eller måte var skadet. Dette har forandra seg, mener Arne; i dag er kunsten mer «akademisert» og strømlinje-formet. Et kunstverk kan bli rettferdiggjort av at det peker tydelig nok til teorien bak. Selv ser han på sin egen kunstform som gammelmodig; ikke bare fordi han maler figurativt og føler seg forpliktet ovenfor motivet til å gjengi virkeligheten så nøyaktig som mulig, men også på grunn av måten å forholde seg til malerkunsten generelt.
Etter kun få måneder i Sveits har Arne allerede latt seg inspirere av landskapene i og rundt Genève. En positiv erfaring er den spontane responsen og tips om landskaper som er verdt å male han ofte får fra forbispaserende når han står ute ved staffeliet sitt. Mangt et nytt motiv er kommet til etter en liten prat med lokale mennesker.
Pandemien og har gjort det vanskelig å bli kjent med kunstner-miljøet her. Det er et savn. Ikke desto mindre er planen å holde en utstilling i Sveits og Arne er aktivt på utkikk etter et galleri i Genève-området. Om noen skulle ha et tips – send en e-post til gscotolati@hotmail.com
En utstilling vil likevel kunne finne sted i år til tross for denne vanskelige situasjonen. Utstillingen åpner i Kragerø Kunstforening, Norge, den 17. juli i sommer.
Vi ønsker Arne lykke til med videre prosjekter og takker for at han tok seg tid til å prate med oss!
Arne Borrings Hjemmeside Ta også en titt på https://arneborring.wordpress.com/om/ for mer informasjon
©alle bilder : Arne Borring
og se 
Renée Otterbech
